Jeg vet et deilig sted

Jeg vet et deilig sted, hvor allting ånder ro og fred… nei, det gjør ikke det. Ikke denne onsdagen. Ikke i gryta. Det er dog et deilig sted, men her åndes det kun trøkk, vinkling og fellesskap. Kloke hoder hevder at sann styrke kun vises når man er lengst nede, at storhet handler om å reise seg fra asken, å komme tilbake etter nederlag. Rocky Balboa er ikke kjent for sitt avanserte vokabular eller sine slående formidlingsevner, men hylles må den som hyllest fortjener, og Rocky sa det godt: Det handler ikke om hvor hardt du kan slå, men hvor hardt du kan bli slått og likevel fortsette å kjempe. Et ungt og antatt godt Jevnaker-lag med Panzer-Hagen som trener sto for tur, og vi aktet ikke la dem dra hjem fra gryta med en god følelse.

 

Man skal ikke dvele ved fortiden, det kommer det ofte lite godt ut av. Men det kan ikke benektes av vi var langt nede etter en begredelig seriestart, og at hevnlysten var stor. I tre uker hadde vi lengtet etter muligheten til å revansjere den pinlige affæren på Solberg kunstgress. Hevn kan være en verdifull motivasjonsfaktor, gjerne søt av smak om den lykkes, men også en akilleshæl om man fokuserer på feil ting. Det var i hvert fall ingen tvil om at vi ønsket å revansjere forrige kamp og vise hva Konnerud A-lag virkelig står for.

De siste solstrålene fra den friske aprilkvelden klamret seg til himmelen over gryta. I garderoben før kamp var det liten tvil om laget var tent. Kaptein Borge hadde, som den dyktige hærføreren han er, allerede tent gnisten i laget lenge før oppmøte med inspirerende Facebook-posting. Stian sa ikke mye, men han sa det vi trengte å høre, og det alle var forberedt på å gjøre. Planen var klar – vi skulle gå ut der og kjempe i 90 minutter, la Jevnaker kjenne hvor vondt det er å kommer til Konnerud. De elleve som startet virket fokusert og oppvarmingen var preget av trøkk og fokus, og Lars Holmens kjente stemme som runget langt innover Konnerudmarka.

 

Kampen ble blåst i gang kl 20.30, og det var tydelig at mannskapet ønsket revansj fra start. De første minuttene var på ingen måte en forestilling i festfotball, men man så en klar forbedring fra kampen mot Solberg. Vi løp, sto opp i duellene og viste en vilje til å satse fremover når sjansen bøy seg. Arturs jobbet godt på høyrekanten og kom til noen sjanser som fort kunne gitt oss ledelsen. Storsveen hadde noen gode ride på sin kant, Borge vant dueller og Stenerud jobbet utrettelig. Backfireren som i starten besto av Holmen, Berge, Jonas og Kolba så ut til å ha kontroll. Jevnaker trillet mye ball, og slo ofte opp mot sin nummer ni på topp som var både sterk, rask og god. Men vi så ut til å håndtere det greit, selv om de tvang frem noen gode redninger fra Martin i mål. Temperamentet stiger, og både Jonas og Holmen viser at de ikke akter å gi seg uten kamp. Et stykke ut i omgangen begynner Jevnaker å få litt mer grep om kampen. Vi taper duellene og andreballen spretter ofte deres vei. Etter et godt angrep på deres venstre kant gjør en uheldig klarering at ballen havner i bena på Jevnaker-spiller som får drømmetreff fra 20 meter. 0-1 var et faktum, og vi måtte igjen brette opp armene og grave dypt om vi skulle hente noe fra dette oppgjøret. Unge Svendsen kommer etter hvert inn for OP, og Jonas går opp på midten sammen med Borge og Stenerud. 0-1 står seg til pause.

 

I pausen blir det sagt mye av det samme som Stian sa før kampen. Vi må vinne krigen, løpe for hverandre og la dem kjenne på oss. I tillegg må vi tørre å involvere midtbanen og spille igjennom ledd. Vi må være nøye i overgangene og pasningsspillet – vi har ikke råd til å slå bort enkle baller. Andre omgang blåses i gang og vi er straks bedre med og utligningen kommer etter kort tid. Borge presser en i overkant komfortabel keeper og vinner ballen som settes i mål. Et krigermål i ekte Borge-stil. Det er den viljen vi vil se, og den vi snakket om å vise før kampen. Det er der innsatsen må ligge. Nå har gnisten virkelig blitt tent. Storsveen bli spilt alene med keeper etter fantastisk forarbeid av Stenerud. Vår nummer 18 triller ballen forbi keeper, men den stoppes dessverre på strek av en Jevnaker-forsvarer. Vi har virkelig noe på gang nå. Kort tid etter kommer imidlertid 2-1-scoringen. Vi vinner ballen igjen etter en dødball og ballen spiller ut på kant til Stenerud som på Beckhamsk vis finner Seb som på vakkert vis stanger inn 2-1. Vi har snudd det og vi har trua på seier. Gleden er imidlertid kortvarig. Jevnaker går rett i angrep etter avspark og kommer til innlegg fra venstrekanten. Ballen stusses videre og lander i bena på Jevnaker sin spiller nummer 21 som setter ballen kontant i nettaket med sitt første touch på ballen. Det er på ny kamp, og vi må igjen grave enda litt dypere for få med oss alle tre poengene. Dette ser ikke ut til å være en kamp hvor noe kommer gratis, hvilket det sjelden gjør i 4. Div. Minutter senere får vi en ny trøkk. En meget god og arbeidsom Jonas Knutsen går vel hardt og noe sent inn i takling og får direkte rødt av dommeren. Vi er nede i 10 mann, og de siste 30 minuttene ser ut til å bli både lange og tunge. Vi gjør noen bytter, Morten kommer først inn for Arturs som har jobbet godt på sin kant. Etter hvert kommer også både Nemati og Eivind inn – ungt blod skader aldri, og kan kanskje være med å hale dette i land for oss. Gutta har løpt mye, og om vi tidligere i kampen måtte grave dypt for å hente oss inn, er det nå snakk om gruvesjaktgraving. Heldigvis for oss, har Konnerud en lang respektabel gruvehistorie, så det er ikke en ukjent fenomen for . Kampen utvikler seg slik man kan forvente etter at man går ned til ti mann. Jevnaker presser og har mye ball, men vi står i mot. Kjølv og resten av trenerteamet maner oss i gang fra siden, de er med oss i hvert spark på ballen og gir oss et ekstra løft. Vi løper det vi har, Stenerud og Holmen med tilløp til krampe i siste del av kampen, Borge tar krigen, Storsveen truen venstrekanten hver gang han får sjansen og de fire bak står i mot på forbilledlig vis, samt at Martin er både tøff og dyktig i buret. Jevnaker satser alt fremover, og vi kommer til noen gode kontringer når vi vinner ballen. Nemati er en trussel på høyrekanten og løper fra de fleste hos Jevnaker, men vi mangler fortsatt det siste lille for å få scoringen vi så sårt ønsker oss. I det nittiende minutt vinner vi ballen på egen sekstenmeter, ballen blir spilt inn til Stenerud som finner Storsveen på kanten. Stenerud fortsetter løpet og får ballen fra Storsveen omtrent på midten. Som den løpsmaskinen Storsveen starter han i bakrom og får ballen tilbake fra Stenerud. Han drar seg forbi backen og ned mot linja før han slår ballen femogførti ut til Morten som tar en touch forbi stopperen og setter ballen i mål. 3-2! Vi har igjen gått opp i ledelsen, med ti mann og bein av bly, og nå er det kun snakk om overtid før kampen er over. Vi har så lyst på dette. Det finnes knapt ord. Vi er kun noen få minutter unna å gjøre det vi alle ønsket så sterkt.

 

Det er noe rart dette med oppfatningen av tid. Den er så relativ. Tidvis virker det som om den bevisst jobber mot det man ønsker. Som om noen holder den igjen av ren ondskap. Når man ønsker at noe skal vare, så er det over på et blunk. Ønsker man derimot at noe skal ende, blir minutter til små evigheter. Med blodsmak i munnen og kramper løper vi halvveis i blinde med et brennende ønske om å høre den feite dama synge. Jevnaker presser på, men de har også fått et slag i trynet og ser ut til å ha mistet litt av troen. Da vi gikk ned til ti mann tenkte de nok at dette skulle dem ta, men vi i Konnerud har sett Rocky-filmene, ja kanskje til og med flere ganger, så vi tåler å bli slått uten å kapitulere. Vi reiser oss selv om vi har blitt slått ned. Omsider tar dommeren fløyta til munnen og lyden vi har ventet på runger over stadion. Det er kanskje noe søkt og farfetched å sammenlikne den følelsen med heisingen av det norske flagget på Stortinget 8. mai 1945 – men vi skulle holde ut, kjempe og vinne krigen. Og selv om det til tider virket som om alle krefter kjempet i mot oss, så dro vi det i land ved å stå sammen og jobbe hardt. Vi vant krigen.

Dette ble kanskje mer en romantisk fortelling enn et kampreferat, og muligens en mer såpeopraisk beskrivelse av kampen enn hva den rent teknisk fortjener, men det betydde mye for oss. Vi var langt nede, og vi måtte vente lenge på å få det revansjert. Det satt langt inne, men da smaker det også ekstra godt. All ære til hele laget, både spillere og trenerteam. Vi gjorde det sammen, ga det vi hadde og gjorde den jobben som kreves for vinne kamper i 4. Div. I dag ble det levert over hele linja, så det er vanskelig å trekke frem enkeltspillere. Men Borge tar kampen på midten og scorer det viktige første målet, Stenerud jobber som en gal og skaper mye fremover. Storsveen var en konstant trussel på kanten og Seb jobber godt og scorer igjen. Bakover er backfireren solid og stopper det meste av det Jevnaker kommer med og Martin gjør en god kamp i mål. Men mest av alt var dette en heroisk laginnsats. Vi står løpet ut, tar kampen til døra og avgjør på overtid med ti mann. Det står det respekt av. Det er sjeldent lurt å være etterpåklok, men kanskje Knutsen noe sene takling gav og ekstra tenning. Det er jo tross alt noe som heter at det aldri er så gæli, at det ikke er godt for noe. Uansett, det er gøy å være endel av et lag som reiser seg etter å ha vært nede. Det viser karakterstyrke og felleskap. En sterk gruppe står sammen både når det går opp og når det går ned. Men det er aller viktigst når man er nede.

Sammen om noe – sammen om å stå sammen.

Jeg vet et deilig sted…

Av Morten «Louis Vuitton» Moum.